OBSERVERT
Det er mange som ønsker å kaste sin glans over dette vesle tettstedet.
Vi har blitt med noen av dem som allerede bor her.
Vaksdal har mye av bygda i seg på mange måter. Akkurat det ser du i måten folk engasjerer seg på. De bryr seg om hverandre og har en fantastisk evne til å dra i gang ting som kan gagne det sosiale miljøet. Dugnader, faste sammenkomster, grillfester og så videre. Slikt ligger det mye rikdom i.
Og lista er lang. Nå sist var det oppgraderingen av den lokale badeplassen nede ved sjøen som sto på agendaen. Akkompagnert av godslige værguder, ble det akkurat det sosiale smilehullet sambygdingene trengte som innledning til sommersesongen. Det er stort å få være med og forme sin egen bygd.
Hurra! Bursdag i nabohuset på Tveitane,
hos familien Gjessing.
Linus er 14 år. Hele familien samlet, pluss hunder og en gjeng kompiser. Taco, kaker og gaming. Stemningen er skyhøy.
— Det er ikke alltid det er så veldig mye som skjer her. Men når det først skjer, så ….
Gutta ler så det knaker i takbjelkene, stinne av ungdommelige hemmeligheter vi egentlig ikke har noe med.
— Dette er verdens beste plass, kommer det samstemt fra gjengen.
— Først og fremst er det alle de kjekke folkene vi snakker om.
Her kjenner alle hverandre, passer på hverandre. Dørene står alltid åpne. Vil vi ha fart og moro, ligger idrettsanlegget bare fem minutt unna. I tillegg har vi et eget treningssenter med ei røys av apparater nede i sentrum. Der kan vi komme og gå så mye vi vil. Ved sjøen har vi badeplasser og bakenfor går turløypene milevis innover i fjellheimen. Det er der vi pleier å gå når vi vil ha skikkelig fred og ro. Det er bare å slenge på seg ryggsekken og labbe i vei. Kanskje vi til og med er så heldige å treffe noen av de flotte jentene på tur der oppe. Det kan jo hende, blir det hoiet dem imellom.
Broder Sebastian går på videregående i Bergen. Han har sin egen måte å si det på:
— Her i Vaksdal er vi egentlig som en eneste stor familie. Og den sliter du sjølsagt med å ta farvel til. Det er derfor jeg velger å bo hjemme og ikke flytte på hybel. 25 minutt med toget, så er jeg der.
Mor Elizabeth er selvsagt lykkelig for den tilbakemeldingen. Hun er selv forkvinne i Turlaget og ivrig fjellvandrer.
– Vi snakket en stund om å flytte på oss og sonderte terrenget nærmere Bergen, siden jeg jobber på en videregående skole der, sier hun.
– Ja, vi gjorde faktisk det, for å få en forandring. Men vi slo det fort fra oss. Husprisene var en ting, men ungene ville ikke flytte, ikke på vilkår. Så da ble det til at vi bygget nytt og har ikke angret et sekund på at det nettopp ble slik. Det er her vi hører til.
Far Lasse er formann nede på Felleskjøpet sin fabrikk ved sjøen. På fritida liker han bedre å være løgnas i Revygruppa enn å ruse seg på milelange fjellturer. Det er der han finner han sine likesinnede og synes det er befriende å forme egne oppsetninger til glede for sine sambygdinger.
Et eventyrrike for barna
Man skal være varsom med å sette ting opp imot hverandre. Det er ikke rettferdig. For det er en spesiell plass dette her. Det er ikke Lyngdal, ei heller Dovre, som prediker en helt annen rytme. Det er en helt annen arena, med litt andre regler. Ungene vet det. De har vært med å bestemme dem sjøl. Den store forskjellen er at du har tid. Tid til å være sammen, gjøre andre ting. Hoppe på steinene, klatre i furua, fiske, utforske, være litt Robinson Crusoe. Fange inntrykk, appellere til nysgjerrigheten, vise hengivenhet. La ungene lære å beherske andre sider ved seg selv, være litt mer fysiske. Da blir man også mer balansert mentalt.
— Jeg merker det på ungene, sa en av de nye innflytterne til meg her en dag. — De blir roligere. Som da guttungen og jeg satt mutters alene ute ved svabergene her om dagen, fulgte de hvitmalte båtene som lukket fjorden bak seg med tynn glidelås. Helt til de forsvant i synsranden. I godt over en time satt vi der, bare han og jeg. Han har jo aldri hatt ro til å sitte så lenge stille, og i tillegg si at det hadde vært noe av det kjekkeste han hadde gjort den dagen.
I pose og sekk
— Det enestående naturmangfoldet, med fjord og fjell tilgjengelig fra stuedøra, til alle årstider. Labbe de fem minuttene til fots bort til barnehagen med Ingvild, for deretter å sette oss på toget og ha en anstendig reisetid til jobben i Bergen. Mindre stress, mer tid til hverandre. Hus og hage, naust, kajakk og en liten båt nede i fjøra.
Vi har såvisst fått i både pose og sekk, kommer det samstemt fra Gunhild Brubakken og Knut Christophersen. Paret som aldri hadde satt sin fot i Vaksdal før de en dag forvillet seg på boligvisning. Dermed var det gjort. Noen måneder etter var leiligheten i Bergen solgt og det nyinnkjøpte huset renovert.
— Vi har ikke angret ett sekund på det valget vi gjorde. Så var det nettopp lengselen etter natur og friluftsliv som drev oss. Vi var lei av å bruke tiden på planlegging og timer med bilkjøring for å komme oss ut på nye ekspedisjoner. Nå bor vi midt i det. Og så kan vi samtidig beholde jobbene våre i byen, det er vi sjeleglade for. At det ble langs Vossebanen, var et naturlig valg for oss. Vi slapp å bruke bilen for å komme oss til og fra.
Aldri mer bilkø på oss, for å si det slik. Toget tar oss dit vi vil.
Til å begynne med var det en anelse skepsis blant vennene våre. Vågalt overmot, var omkvedet. Men den skepsisen la seg fort når de kom og så hvordan vi hadde det. Her kunne de fiske, gå på oppdagelsesturer i fjellet, gjøre annerledes ting. Både voksne og barn digget det. Så nå er det tommel opp, og alle synes at det er gøy å ha venner på landet.
